Ny i Horten i et nytt Horten

Lurer du på hvordan det er å være innflytter i Horten? I juni ble jeg nettopp det etter tre og et halvt år på seiltur. Da var jeg sikker på at Horten skulle bli slutten på eventyret.

– Har du fått jobb i Horten, Kristian?! Vi er i seilbåten vår i Santa Cruz marina på nordsiden av Tenerife. Det er mars i 2018 og båten Nomad har vært hjemmet vårt siden langturseilasen startet over tre år tidligere. Sønnen vår sover utenfor i ei vogn som bysser seg selv på bryggekanten. Fra båten kan man skimte skorsteinene på sykehuset han ble født på.

 

 

Jeg fisker opp telefonen og åpner google maps. Plotter inn avstander. Måler hvor langt unna Horten er. Fra Horten er det en time og fjorten minutter til Oslo. Førtitre minutter til Røyken, hvor min familie bor. Sju timer og tjue minutter til Bergen, hvor hans familie bor. Horten er langt unna alt og alle vi kjenner. Jeg hadde for lengst vunnet kampen om vi skulle flytte til Oslo eller Bergen, og så dukker Horten opp fra ingen steder. Med et irriterende spennende jobbtilbud. Har jeg i det hele tatt vært i Horten før?

 

 

Mitt forhold til Horten starter og slutter med Bastø-ferja. Ei sukra svele og et du-dunk idet bilen kjører over ferjerampa. En by man kjører gjennom. Det er så langt min Horten-kunnskap strekker seg. Det som overtar er rykter og fordommer. De er sjelden veldig positive. Jeg kjenner at jeg må finne ut mer om Horten før vi bestemmer oss. Jeg tar fram telefonen igjen og åpner google. Egentlig leter jeg etter en god grunn til hvorfor vi må takke nei til jobben og ikke kan flytte til Horten.

 

 

Noe av det første jeg finner er #Hortenlove sin presentasjonsfilm om Horten kommune. Er dette Horten? Vakre bilder i fugleperspektiv viser elvekanalen som skiller Karljohansvern fra fastlandet. Som et belte av glass. Smale broer som binder sammen øy og land. Rader av hvite trehus langs en fjord. Som klippet ut av barndomsminner fra Sørlandet. Etter fire år på seilbåt er jeg blitt nokså sjøvant, men nå kjenner jeg at det kribler i magen. Skal Horten bli vårt neste eventyr?

 

 

Vi stuper i det og flytter til Horten. Jeg skal ikke lenger våkne opp til lyden av vann mot skutebunn, til ankers utenfor en ny strand med naturen rett utenfor stuedøra. Men den første morgenen i Horten ser jeg en hjort som gresser på den lille høyden utenfor det nye kjøkkenvinduet vårt. Den løfter hodet og ser rett på meg. På den samme gressflekken har det stått kanoner som har pekt ut mot fjorden. Millitærhistorien føles fjern når det isteden klargjøres til festival og konserter rundt oss. Jeg sender en snap av dyret og fjorden bak. «Hjorten innfrir», skriver jeg. Håpefullt.

 

 

Hjorten jeg trodde jeg så var selvsagt et rådyr. Det er ikke det eneste jeg har lært i Horten. Jo mer jeg ser, jo mer kjenner jeg på følelsen av at noe er i gjære. Kanskje det er engasjementet hos menneskene jeg møter? En stolthet over byen, og en tilbakevendende historie om et nytt Horten. At Horten har gjennomgått en forvandling. Jeg føler at jeg har kommet til en by hvor alt er mulig. Det er som om folkene i den bærer på optimisme og tro på byen sin. Jeg kjenner at det smitter, at det føles som en begynnende forelskelse. Jeg er nok rammet av en dose Horten-love.

Tilbake
Annet Innhold