Hvor er nærmeste faddergruppe?

Nina Bø fortsetter å skrive om å være ny i Horten: "Jeg er en av 1.251 personer som så langt i år har flyttet til Horten. Altså er det sannsynligvis flere enn meg som trenger å utvide nettverket sitt i en ny by. Men det er ikke nødvendigvis lett å finne dem."


 I august 2001 var jeg ny i Oslo og klar for å studere på Universitetet. Jeg var nitten år og visste ikke at t-banestoppet på Oslo S heter «Jernbanetorget». Men Blindern-området var både lett å finne og lett å finne seg til rette i. Fadderuka varte i minst en måned. Jeg ble plassert i en kollokviegruppe og havnet bak fakultetsbaren et par kvelder i uka. Som en av Magnus Carlsens sjakkbrikker ble jeg plassert rundt på brettet av noen med en plan. Snart drikker jeg sur og billig automat-kaffe med de andre nittenåringene.

 

 

Universitetet hadde systematisert mottagelsen av meg og de andre nittenåringene slik at vi raskt og enkelt skulle finne oss til rette og føle oss som hjemme. For forskning viser faktisk at glade studenter lettere blir gode studenter. Og gode studenter, det er cash rett inn for Universitetet. Jo flere som står til eksamen, jo mer statsstøtte får de. Det er en klassisk win-win.

 

 

Da jeg flyttet til Horten i juni visste jeg godt at det ikke stod noen faddergruppe der med opprop av navnelister og en bli-kjent-plan. (Men det hadde vært fint, da!) I stedet tok jeg saken i egne hender. Jeg tenkte at trumfkortet mitt er ett-åringen, og jeg bestemte meg for å begynne med det. Det må da være en enkel sak å bli kjent med andre småbarnsmødre! 

 

 

Jeg kontakter en åpen barnehage, men den er sommerstengt i flere måneder til. Det samme gjelder babysvømminga. Jeg får nyss om en aktivitetsgruppe der barn og foreldrene møtes hver onsdag, men misforstår oppmøtestedet, og uka etter tar også de ferie. Biblioteket er åpent da! Der skilter de med ukentlig babysang, og rommet er fullt av barn. Men barna er så store at de er der uten foreldrene, og babysangen har også tatt ferie. På helsestasjonen får jeg beskjed om at det er for sent å bli med i en barselgruppe med andre ettåringer. Jeg bestemmer meg for å gjøre som jeg ofte gjør når jeg står fast, jeg spør google.

 

 

Der kommer jeg over en venne-app som heter «Hey! Vina» som funker litt som sjekke-appen «Tinder», bare at man her skal finne seg venner. Jeg legger ut en haug med opplysninger om meg selv og får et lite magesår av å taste dem inn. Full av forhåpninger og fordommer klikker jeg meg gjennom spørsmålene som minner mest om Pusur-dagboka fra fjerde klasse. «Hva er din guilty pleasure?», «Hva liker du best ved deg selv?» og «Hvordan tilbringer du søndager?». Jeg irriterer meg nesten like mye over spørsmålene som svarene jeg skriver inn. Det er en syltynn grense mellom å fremstå som interessant og som blærete, og jeg er usikker på hvilken side av den jeg havner på. Men uansett side ga internett lite avkastning. Litt som adventstida, med mye forberedelser og venting, men uten at julaften noen gang kom. Tenk om jeg bare kunne meldt meg inn i nærmeste faddergruppe!

 

 

Heldigvis for meg kommer etter hvert høsten med sine faste rutiner og åpningstider igjen. Som om hjulene som til vanlig får Horten til å gå rundt plutselig kick-starter, og alle med ett får det travelt med å ta pauser fra det hele med kaffe og øl. Jeg snubler over et kontorfellesskap med en ledig plass til meg omtrent samtidig som det dukker opp en ledig barnehageplass. Og tror du ikke at det er litt som å bli med i den gamle faddergruppa fra studietida? Bortsett fra at denne gjengen heldigvis ikke er nitten år gamle. Jeg håper de 1.250 andre som har flytta til Horten i år har vært like heldige.

Tilbake
Annet Innhold