I´m not Dreaming of a White Christmas

Nina bø forteller:
"Det er ganske vanlig å drømme om en hvit jul, er det ikke? Jeg gjør i hvert fall det i år. Men det gjorde jeg ikke da jeg seilte fra Sør- til Mellom-Amerika og feiret jul omringet av små øyer med kokospalmer i 30 grader pluss."

Hvert år i løpet av de fire siste årene på seilbåt har vi befunnet oss et nytt sted til jul. En ny øy, et nytt land eller ute på havet. Ett år var vi i Colombias eldste havneby, Santa Marta, med kursen for en øygruppe nordøst for Panama som heter Kuna Yala. De som bor her kalles Kunaer, og er et urfolk med eget språk og levesett. Før vi drar blir vi fortalt at Kuna Yala er et matriarkalsk samfunn, altså kvinnestyrt. Gjennom å brodere og selge håndarbeid, såkalte «Molas», til turister står kvinnene for hovedinntektskilden til øyboerne. De tre-fire hundre øyene Kuna Yalaene råder over stikker så vidt over havet. Også menneskene som bor her er lave. Kun pygmeene er lavere i hele verden. Moderne sivilisasjon fant aldri veien hit, og bank og kortterminaler finnes altså ikke. Her er det cash som gjelder. Eller byttehandel.

  

I Santa Marta fyller vi båten med barneleker og bunkevis med kontanter. Amerikanske dollars i femmere, tiere og en-dollarsedler veksles inn fra små salgsboder i Santa Marta. Lekene er julegaver til barna på øyene vi skal til. Colombia hadde levert, og det var på tide å rive seg løs fra fastlandets goder. Jeg hadde blitt vant til de rullende salgsvognene som står på hvert gatehjørne, eller som blir trukket av mann eller esel i et bedagelig tempo. Fylt med traktekaffe til noen hundre colombianske pesos (under en krone). Eller juice fra frukter jeg ikke vet navnet på og ferskt kokosvann. Byen utenfor tiende gate, litt unna turistsonen, er en labyrint av mennesker og salgsboder. Den kalles «Smuglers Alley» av en grunn. Her er det Black Friday året rundt. Mange av tingene aner du ikke at du trenger før du ser dem. Fotballdrakter, levende høns, «ekte» Rolex-er, og skrapmetall som bankes til nye former og formål. Vi fyller ny gass til å lage mat, kjøper reservedeler og olje, og bunkrer båten full av diesel og mat. Det er ikke godt å vite når vi får sjansen til å få tak i noe nytt, eller hva som kan finne på å gå i stykker neste gang. Men vi må av sted, og hundrevis av palmebelagte små øyer lokker oss videre.

 

De omkring 400 nautiske milene vi har mellom oss og Kuna Yala innebærer en seilas fra Sør- til Mellom-Amerika. Derfor overrasker det meg at veien dit er sørover! Men det er den altså. Enda mer overraskende er det at vi plutselig er omringet av gult hav på alle kanter. Ruta tar oss nemlig forbi utløpet av elvemunningen til Colombias største elv, Rio Magdalena. Her speider vi med ekstra intensitet etter busser. Elven på nesten 1500 kilometer har nemlig rykte på seg for å føre med seg både smått og stort, som trær og ja nettopp; busser. Jeg var lite lysten på å krasje med en buss midt ute på det pissgule havet. Hittil hadde min største frykt vært å miste kjølen eller kjøre på hval og containere, men nå kan jeg altså legge til buss.

 

Etter tre døgn med et hav like stille som Hortens indre havn, våkner jeg av en begeistret Kari som annonserer at vi har fått besøk av en flokk delfiner. Hun mønstret på i Colombia og har nettopp hatt sitt livs første nattevakt med meg sovende i cockpit, og Kristian under dekk. Det er turens siste nattseilas og himmelen er midt i mellom natt og dag. Mens himmelhalvdelen i vest er svart som natta med funklende stjerner, er den østlige himmelhalvdelen om babord stadig lysere. Det er som om delfinene vet at vi er ved seilasens siste døgn. De ønsker oss liksom velkomne der de danser foran baugen og titter nysgjerrige opp på oss.

 

Det rare med små øyer som så vidt stikker opp av havet er at idet du ser dem er du framme! Vanligvis tar det en halv dag fra vi har spottet land til vi endelig kan slippe ankeret og åpne ankerpilsen. Nå skjer det på et fingerknips. Plutselig avløses det endeløse havet av øyer på alle kanter. Vi finner oss en smal bukt på to meters dyp mellom noen øde, små øyer du kan se hele omkretsen av med det blotte øyet. Sandstrender og palmetrær omringet av turkisblått hav. Det er ingen turister å se, men det tar ikke lang tid før vi får besøk av både den ene og den andre båten. Padlende i uthulte trestokker som kallers «ola-er» kommer det jentekanoer i tradisjonell klesdrakt som selger håndarbeid (molas), og guttekanoer med ola-en full av dagsfersk fisk til en dollar stykk. Noen av farkostene har et seil festet i en mast man kan sette opp dersom vinden er fordelaktig. Hver dag griller vi fersk fisk, i båten eller på en av strendene, med lime, ris og kokosmelk. I blant spiser vi krabber og langostaer som de lokale Kunaene har fanget, og en av dem lover å fordele lekene vi har med til de lokale barna.

 

Også her nærmer det seg jul. Selv om det er vanskelig å forestille seg med over 30 varmegrader ute, og «avkjølende» 27 grader i vannet. I en av landsbyene får vi tak i fersk frukt og grønnsaker, mel og dunker med drikkevann. Treet midt i landsbyen er klar til å pyntes, og en stor, blinkende julenisse kan både ses og høres på lang avstand. Den er plassert på landsbyens eneste sølefrie plass og spiller kjente julesanger om og om igjen. Vår venninne Kari mønstrer av, og avløses snart av tre norske venner som har flydd ned for å feire jul med oss. Med seg har de deilig norsk pinnekjøtt og kålrabi, og kassevis av matvarer fra fastlands-Panama. Våre nederlandske seilevenner på nabobåten som slo følge fra Colombia, er litt skeptiske til å spise sau trukket i vann på selveste julaften. Men de blir med allikevel og angrer ikke. Snart er båten surret inn med palmeblader, lyslenker og levende lys. Vårt lille juletre i plast pyntes med røde sløyfer og gullenke, og for en gangs skyld er det ingen som drømmer om en hvit jul.


Tilbake
Annet Innhold